Mitt navn er Kim Christian Åsgård og er 23 år gammel. Jeg går nå mitt første år på master i matematikkdidaktikk grunnskolelærer 5.-10., og har alt en adjunktgrad i matematikk, naturfag, kroppsøving og pedagogikk.
Jeg har brukt den siste tiden på å jobbe for en større åpenhet rundt psykisk helse, både blant de som har det vondt og de rundt. Dette er en sak som står meg utrolig nært da jeg selv har slitt med kraftig depresjon og angst store deler av livet mitt. Jeg har vært så langt nede som man kommer, men mirakuløst nok har jeg klart å komme meg noe opp igjen og fortsatt å kjempe. Grunnen til at jeg har valgt å stå frem med min historie er for å snu på min historie, ta kontrollen tilbake. I alt for mange år har depresjonen styrt meg og mitt liv, men nå velger jeg å bruke depresjonen og det vonde til noe godt. Jeg vil bruke min historie, mine kamper og mine erfaringer til å hjelpe andre. Jeg vil vise at ingen er alene, jeg vil vise at det er håp, at det finnes en vei opp igjen, uansett hvor vanskelig eller umulig det kan virke. Jeg vil vise verden at det er greit å ikke ha det greit!
Jeg vet fra egen erfaring hvor utrolig vanskelig det kan være å spørre om hjelp. Det var noe av det vanskeligste og skumleste jeg hadde gjort i hele mitt liv. Første gangen jeg sa det høyt til noen, sa at jeg hadde det vondt, at jeg slet, så var jeg livredd. Jeg hadde null anelse om hvordan det kom til å bli tatt imot. Jeg var redd for hva de kom til å tenke, jeg var redd for hva de kom til å si, jeg var redd for hva som kom til å skje. Men det var en redsel uten grunn, for jeg ble tatt imot med åpne armer, jeg ble tatt imot med kjærlighet, jeg ble tatt imot. Jeg fikk den hjelpen jeg så inderlig trengte, og det i grevens tid.
Kampene mot depresjoner er utrolig vanskelige, og man føler seg alt for ofte helt alene. Det er en merkelig og vond følelse å sitte i et rom fult av folk, men fortsatt føle seg ensom. Kampen mot depresjon og angst er en stille kamp. I det legger jeg at du aldri vet hva personen ved siden av deg går igjennom hver eneste dag, hvor vanskelig det kanskje var å komme seg ut av senga eller ut av døra, hvor vanskelig det kanskje var å gi deg det smilet for fem minutter siden. Så mine ord går ikke bare ut til de som har det vondt, de går også ut til de rundt, for det er dere vi kommer til. Aldri vær redd for å spørre noen om hvordan det går, aldri vær redd for å strekke ut en hånd til noen som har det vondt, aldri vær redd for å vise at du bryr deg. Jeg vet det kan være skummelt og ord kan være vanskelig å finne, men det er en enorm tillitserklæring at noen kommer til akkurat deg og spør om hjelp. For vit det, at den personen stoler på deg, føler seg trygg med deg, trenger deg, ikke ta det for gitt. Jeg vil også si at man aldri skal ta det for gitt om en person som har det vondt sier at de har det bra en dag, og mener det. Selv om det føles som noe lite, er det et enormt skritt i riktig retning, og den personen har jobbet hardt for det.
Jeg kjemper fortsatt de samme kampene hver eneste dag, men forskjellen er at jeg ikke kjemper de alene. Med all hjelpen fra terapeut, familie og venner står jeg aldri alene lengre. Når jeg ikke kommer meg opp selv, så er det alltids noen der til å hjelpe meg opp igjen. For er det en ting jeg har lært i ettertid, så er det at jeg aldri skulle kjempet alene i alle de årene jeg gjorde det. Alt kan overkommes sammen. Sammen kan vi skape en bedre verden hvor det er lettere å vise at man har det vondt. Og sammen kan vi skape en bedre verden hvor det er lettere å spørre om hjelp. Hvis vi alle gjør litt for å få vekk tabuet rundt det å ha det vondt, tabuet om å snakke om det, og tabuet om å spørre om hjelp, vil vi sammen gjøre en stor endring. Aldri vær redd for å spørre om hjelp, og aldri vær redd for å strekke ut en hånd!